Mzungu på ville veier!

Da var jeg tilbake i Kampala, på kontoret og til internettet. Denne uka har nemlig jeg og Margrethe representert CHRISC kontoret og KRIK norge i Mbale, en by ca. 4 timer med buss på humpete veier fra Kampala. Eller 7 t. om bussen ikke er helt full når den skal gå og døra ikke er så gira på å lukkes.

Mbale var en utrolig fin by, og vi lærte masse om CHRISC arbeidet som blir drevet der. Vi hadde vår base på CRO og bodde på ungdomsenteret, hos Maria og Lisbeth. CRO er et senter som jobber med gatebarn i Mbale, og som driver rehablitering og undervisning. Utrolig masse herlige unger som alltid var klar for å leke. Gjorde så mange klappeleker med barna at jeg var lemster i armene da jeg satt i bussen på vei heim.

Men oppgaven vår var jo egentlig å reise rundt å besøke ledere i diverse lokallag, Og overalt ble vi møtt med en utrolig gjestfrihet. Folk hadde samlet sammen alle lederne og flere for å høre hva utsendingene fra The national office hadde og si. Må si at jeg følte ikke jeg hadde alt for mye å komme med når jeg med min gebrokne engelsk prøvde og forklare hvordan KRIK ble drevet i Norge og tips til hvordan de burde drive CHRISC lagene sine, men noe fikk jeg da sagt, og fornøyd var de!

En utrolig morsom ting med Mbale er Boda bodaene. Sykler og motorsykler som du sitter bakpå. I begynnelsen må jeg innrømme at jeg var litt skeptisk, men det var sinnsykt gøy og sinnsyk digg måte å komme seg frem på. Motorsykler er jeg jo vant til fra Kampala, men syklene var ett nytt og morsomt fremkomstmiddel! Og hullene i veiene gjør det enda litt mere eksotisk og nervepirrende!

Den ene dagen besøkte vi Namatala slummen. Det er her de fleste barna på CRO bor. Det var et utrolig sterkt møte. Det krydde av barn, små søte barn i hullete, skitne prinsessekjoler, som fulgte i tog etter oss, og som sloss om å få tak i en mzungu hånd. Sto jeg alene og kikket på noe, kom det fort en liten hånd og grep tak i min. Små fingre borret seg fast i armen, og slapp ikke før du måtte dra den vekk. Rundt oss luktet det søppel, vi møtte på bakfulle og rusa mannfolk på de lokale pubene, og jenter i 13 års alderen som var hjemme og hjalp bestemor med klesvasken, for noen mor hadde de ikke. Hyttene var jordhytter som man bare ser på film, og noen møbler fantes ikke, men tross alt dette var det her i slummen jeg har sett de største smilene, det er her jeg har hørt den høyeste barnelatteren, og det er her jeg har blitt møtt med størst gjestfrihet...
Det er disse folkene vi har lært om hele grunnskolen og videregående, det er disse folkene som lever for under en dollar om dagen, som må jobbe hver dag for å å få penger til mat, det er ikke bare noen som det står om i en bok, det er ikke bare noen vi ser på tv, de er mennesker akkurat som meg og deg, har ikke de samme rettighet som oss på et bra liv?

Ja, det var dagens lille seriøse ting til ettertanke...

Utenom dette hadde vi det helt fantastisk.
Det er en rar følelse når barn kneler for deg på gata, når fulle skoleklasser stormer til vinduet for å se på de hvite som passerer, når sjefen plutselig kan finne på å leie deg gjennom byen og late som ingen ting, når du plutselig blir satt til å holde en takketale på lærermøte, når du går å handler klær i mørket fordi strømmen har gått, når du får bestevenner på to dager, når du blir kalt madam av voksne folk (eller sir, som også forekom i mitt tilfelle) når du spiser bønner til middag hver dag, når du slutter og reagere på at det kryr av maur på kjøkkenet, når du blir invitert til omskjæringsfest av kompisen din og når du går i skjørt selv når du spiller fotball.

Men det er det som gjør Uganda til Uganda og dette livet så spennende hver eneste dag!