Oi, hva er det jeg skal??

Ja, nå har jeg vært blogger i litt over en uke, og syns det var på tide med et aldri så lite innlegg igjen da. Nå sitter jeg i trygge og varme omgivelser på Birkeland, og det begynner så smått og gå opp for meg hva jeg faktisk skal... Folk som ringer heim, kommer på døra, eller stopper meg på "strøget" graver og spør om jeg gleder meg og om jeg er klar osv. Og plutselig skjønner jeg, at om en mnd. er jeg verken på Birkeland, på Hald eller på Nordfjord for den saks skyld.
Jeg er i Uganda, (også kalt "Afrikas perle") nærmere bestemt Kampala. Men jo mere jeg tenker på det, jo mere gleder jeg meg, så det må jo være et godt tegn. Der fant jeg og mamma ut at vi var ganske så ulike, for jo mere hun tenker på det, jo mere nervøs blir hun....
Men hva skal jeg gjøre i Kampala da, og hvorfor drar jeg? Jo nå skal du få høre....:
Jula for to år siden tilbrakte jeg i Afrika, og det var den beste ferien jeg har hatt. Jeg møtte en helt ny kultur, jeg så gleden i barnas øyne, når jeg stoppet opp og snakket med dem, viste dem litt oppmerksomhet. Det var jul og bursdag på en gang. Det var så lite som skulle til for å gjøre dagene bedre. Og jeg tenkte at her vil jeg tilbake, her kan jeg jo faktisk hjelpe folk, og mitt arbeid kan gjøre hverdagen til disse barna bedre. Det gav meg motivasjon.
Derfor setter jeg meg på flyet den 3 okt. I regi av Chrisc, skal jeg og min reisepartner Margrethe (morsom, snill og blond jente fra Bykle) hjelpe gatebarn, ungdom ol. til å komme inn i et sosoalt nettverk, lære seg en aktiivitet, og forhåpentligvis føle at de også mestrer noe, at de er verd like mye som sine største forbilder!
Fattigdommen kommer ikke til å være over når vi setter oss på flyet hjem 30. april, og det kommer fortsatt til å finnes en haug med gatebarn i Uganda. Men forhåpentligvis ser noen lysere på livet, og viser dette videre!
En kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe en!