"Nå har vi vaska gulvet, og nakne damer bærer ved"

God jul!
Tida flyr og vi har allerede vært her over 2 mnd. Det nærmer seg jul og det er nå det berykta kultursjokket skal komme, men i all denne julestria lar det tydeligvis vente på seg. Afrika blir bare bedre og bedre. Og jeg har begynt og venne meg til tanken på jul i 30 grader og med min nye ”familie” i ukjente omgivelser. Snøen er jo ikke akkurat sørlandets største stolthet lenger, så jeg safer heller inn med hvit jul på stranda på en øy i det indiske hav. Og siden juleferie er som sommerferie her, blir det 3 uker ved kenyas kyst!

Den siste tiden har vært mildt sagt ganske hektisk, noe som er grunnen for mindre hyppige blogginnlegg. Men det er vel sånn det skal være i førjulstida. Vi har vært i nesten hele landet. Tre nye distrikt er besøkt siden humpeturen til kisoro. Vi har vært i nord, rett ved grensa til sudan en lang busstur på 9 timer, men på ugandas beste vei. Og med lettkledde damer med baby på ryggen og vedhauger på hodet, aper, sjimpanser og andre spennende ting utenfor vinduet gikk turen fort.

I Kisoro var vi med i et talk show på radioen!

Lira var neste distrikt som skulle besøkes, en koselig liten by, som obote, tidligere presidenten, kommer fra. En opprinnelig 4 timers kjøretur, men med sjefens nye bil tar det fort 7 timer, men aldri har jeg lært så mye på så kort tid, vi var innom alle emner fra politikk til kjærlighets spørsmål.
Lira var også et meget bra sted, men helt sinnsykt varmt! Gjøre sport i 30 grader og steikende sol, med så mye støv, at man til tider ser rødt er blitt en ny ekstremsport! Men frisbee ble spilt og nye frisbee trenere ble det
Verdens aids dag (1.des) ble også markert med fotball kamp mellom to lokale chrisc lag!

Når jeg kom tilbake lå det en pakke og ventet på meg på kontoret, med norsk julegodt, norske julehefter, julegaver, brev og brunost! Tusen takk til mine kjære foreldre, mine kjære reserve foreldre og min fantastiske ”søster” Dere vet hvem dere er!

Forrige uke var det Mbale som sto for tur. Vi hadde et ønske om å få besøkt Maria og Lisbeth, men hadde ingen ledige helger, så istedet fikk vi lederen i CHRISC Mbale til å dra i gang en workshop hvor vi hadde en viktig rolle (fortelle om KRIK Norge). Dessuten måtte jo noen representere The national office! Så vi fikk 4 dager fri og hadde en flott uke i Mbale, med pepperkakebaking (smakte sykt godt, men ble hvite ...,) julekalender utveksling, og selvsagt et besøk på CRO. Den første dagen var alle barna samla og Lærer Tom spurte, vet dere hvem denne jenta er? CHRISTINE ropte alle. ÅÅÅ, de huska meg forsatt. Smelta helt jeg. Noen søtere unger finner du bare ikke (etter min niese såklart)!

Ellers har vi også hatt en reasearch og fullføre (ja, noe skolearbeid har vi også) en del jobb med å fornye visumet. Noe som ikke går så glatt, så i skrivende stund er jeg her ulovelig, hehe, men det ordner seg! Og den viktigste kontorjobben har blitt og lære opp resten av CHRISC kontoret hvordan facebook fungerer, noe som tar tid!
Men nå er kontorarbeidet over, skolearbeid fullført, årets siste (?) blogginnlegg skrevet, huset vaska, ny sitteplass på utsiden laget og afrikas svar på grill kjøpt inn, så nå er jeg klar for jul!
Så da gjenstår det bare å ønske alle mine kjære lesere en riktig god jul!
Nyt vinteren og jula i Norge. Skal tenke på dere når jeg ligger på en bademadrass i det indiske hav og spiser vannmelon og leser mine norske julehefter!

Bilder, litt sånn overalt!

Jeg kjører Boda boda i Uganda!
Elsker det!!!

Bildeforklaring:

1. Jeg har vært i Rwanda!! Sammen med min sjef George,

og Margrethe (bak kameraet)

2.Beautiful! På vei fra Kisoro, tidlig om morran!

3.Vår kjære nabo Thomas foran huset sitt, som han har laget selv!

Her sammen med min kjære Margrethe!

4.Jepp, boda er livet!

5. Fra fotosession i hagen. Jeg hadde rasta to uker, noe som ikke så spesielt bra eller naturlig ut

i følge meg selv, men sykt bra ut i følge ugandere: "You look really smart!!"

Tja, skeptisk!

Afrikas svar på vinter!

Det er glatt på veien, biler sklir ut og står fast. Brøytebilen må til for å få skrape veien før neste bil kan passere. Folk med dunjakke og lue fra 80-tallet må ut å dytte og litt etter litt klarer endelig bussen og få gre nok til å komme seg opp siste kneika.
The national office besøkte i helga Kisoro. Distriktet lengst vest. Langt opp i fjellene. Med veier som kun består av jord blir det fort glatt når regnet kommer.

Det er torsdag kveld, og klokka nærmer seg midnatt da bussen endelig er klar for avgang. På et vanlig dobbelsete på første rad sitter jeg, Margrethe og George som støpt. Klar for å tilbringe de neste 10 timene på bussen. Bussen snirkler seg ut av Kampala før den setter opp farten mot Kisoro. Denne bussjåføren er kjent for å kjøre fort, og det er tydeligvis ikke uten grunn. At dronningen ikke har Kisoro i planene merkes også på veien. Den har på ingen måte blitt prioritert i siste års oppussing. Det homper av gårde og det skjer ikke bare en gang at jeg letter fra setet. For å beskrive denne turen helt kort: Tivoli og berg og dal bane med livet som innsats! Men jeg blir snart vugget i søvn og våkner bare da tuta henger seg opp og når vi finner ut at vi har glemt konduktøren (hjelpefyren på bussen) Klokka 0700 våkner jeg opp, og det første jeg ser er et stup på utsiden av vinduet mitt. For å komme til Kisoro må man nemlig over et par fjell… Men det er et syn. For noen år siden trodde jeg sveits var det fineste stedet i verden, i fjor begynte jeg å få sansen for sunnmøre, birkeland har også sine gode sider. Men denne helga har jeg innsett at det nærmeste jeg noen gang kommer paradis er Uganda. Evig svære bananplantasjer, grønne jorder så langt øyet kan se og høye fjell med dype daler. For ikke glemme alle barnene i prinsessekjoler som løper langs veikanten og prøver å få øyet på denne rare hvite personen inne på bussen!
Kjøre buss i Uganda er ikke helt som å kjøre buss i Norge. Det er så mye bedre. Fredag gikk også en av mine drømmer i oppfyllelse. Regner med alle kan sangen, hompeditten hompedatten. Hvor ofte har du ikke ønsket at du var på mjølkeruta og hompa opp og ned?

(Klarte ikke finne noen god overgang, så her er kapittel 2)
Programmet i Kisoro var bra! Vi var der for å observere, sjekke at det folk hadde lært på sports campen i Kampala ble fulgt opp. Og det var med stor stolthet jeg var vitne til at min frisbee deltager lærte vekk med største innlevelse til 10 ivrige deltagere. Leker ble lekt, stafetter gjennomført og Ultimate ble spilt time opp og time ned. Planen videre er at disse deltagerne igjen skal lære videre til sine lokallag. En utrolig bra måte og skaffe ledere på og en måte og skape engasjement uten og måtte reise rundt til alle 6000 deltagerne og vise hvordan man skal leke. Resten av programmet var Kicing Aids out og ledertrening.
En utrolig bra helg, med mye bra lek og mange bra folk! Og for en gang skyld en levelig temperatur (jeg har brukt genser i helga…=D) ! Go CHRISC!

Team CHRISC Uganda slår til igjen!

Frisbee trener Kristin og frisbee trener Margrethe hilser dere fra The national office in kampala!
Denne helga har vi hatt Sports camp/ledertrening her i Kampala. Lokallagsledere fra de forskjellige distriktene var samlet på Kampalas svar på idrettsplassen heime. Her skulle de bli trent i forskjellige idretter og lære masse lurt som de skulle ta med seg tilbake til distriktene sine. Og det er her frisbee kommer inn i bildet. Hvorfor jeg av alle ting ble satt på den oppgaven, er vel like uforståelig som hvorfor jeg er CHRISC Uganda webside ansvarlig.
Lista:”Ting Kristin ikke kan, men likevel gjør” forlenges hver dag. Men vi kom oss da gjennom helga med æren i behold, og det var 4 stolte menn som søndag kunne motta sin diplom for vel gjennomført frisbee kurs. Med 1 times ultimate spilling, 2 timer teori, og 6 timer lek.
Vi er ikke fra KRIK norge for ingen ting. (For de av dere som ikke vet det, er lek et veldig kjent fenomen i KRIK men meget ukjent her i CHRISC, er det en ting jeg skal forandre dette året er det det!)

Ellers må jeg bare skryte litt av CHRISC sitt arbeid her nede, i frykt for at det skal bli undervurdert i mine litt mindre reflekterte innlegg.
Chrisc i Uganda og KRIK i norge er på mange måter samme greia. Men det er mer ulikt en man skulle tro. Det ligger utrolig mye mere i Christian Sports Contact enn det gjør i Kristen Idrettskontakt! Ikke bare det at det er et lengre ord med flere bokstaver, men arbeidet strekker seg lenger enn langt!
I Norge er det viktigste med KRIK at idrettsutøvere og andre sports glade folk skal komme sammen og ha et kristent fellesskap.
Men CHRISC setter fokus på så mye mere. I Uganda er ikke det kristne fellesskapet det største problemet, her tilhører på en måte alle en religion, det er ikke noe som heter og ikke tro. Men store problem her i Uganda er at folk rett og slett ikke har muligheten til å drive sport. De har ikke gym på skolen, og de har ikke en haug med fritidsaktiviteter hver dag. Det fører til at mange ikke vet hvordan man skal leke, ja det høres sprøtt ut. Men det er hverdagen her. Mange har aldri hatt muligheten til å utvikle sine egenskaper innen fotball og har ikke hatt en gjeng og henge i. I fattige familier og for barn som har det dårlig hjemme, eller rett og slett ikke har noe hjem, har dette ført til mange folk som havner på gata, og barn som ruser seg, helt fra 4-5 års alderen. Derfor er CHRISC et sted som utvikler folk, som viser folk andre muligheter. Mange av medlemmene i CHRISC uganda lever under fattigdomsgrensa, og mange av medlemmene er tidligere gatebarn.

Det er ikke lett og spille fotball når man er rusa, det har ført til at mange har tatt valget: Fotball framfor rusen!

CHRISC samarbeider også med Kicing Aids Out. Et arbeid som også er utrolig viktig for et land hvor AIDS spres seg som ild i tørt gress. Spesielt blant unge. Hvorfor? For folk vet ikke bedre, folk vet ikke hvordan det smitter. Noen tror det bare smitter gamle, noen tror det bare smitter jenter, noen vet ikke at det kan smitte, og noen ser ned på de som er smittet!

Så jeg sier bare GO CHRISC!! (og KRIK så klart!)

Neste uke er det CHOGM, stort oppstyr for o`store fantastiske Hennes kongelige høyhet Dronning Elizabeth av Storbritania besøker landet! Nye veier lages, hoteller bygges, veiene feies for alt fra søppel til gateselgere! Gamle biler skal vekk og folk som ikke er viktige i Musewenis øyne blir satt i fengsel for å vise seg offentlig! Her hjelper det nok ikke med noe Mzungu stempel, så jeg stikker av.
Les mere om dette på margrethem.blogspot.com

Nå blir innlegget langt igjen, så da kan jeg likså godt slenge på en liste med humor ting på slutten:
-Forrige uke var vi på stranda til Lake Viktoria og spiste da George (sjef) utbryter:”Oh here is it perfect for bitch aerobic!” (hehe, afrika engelsk...mente jo beach, tog du an?)
-I går skulle jeg hente kjolen min på en butikk bak kontoret, men butikken var byttet ut med en jordhaug, og ingen kunne huske å ha sett noe butikk der. Jaja, ikke noe kjole på meg.
- I dag hadde vi med brunost på kontoret, det var meget populært, og jeg og margrethe koste oss over alle måtene de klarte å bruke en ostehøvel på.
-Vår nye dagligdagse syssel er blitt å pelle maur ut av brødet på morgenen. Jada, vi koser oss fortsatt..=)

"Mitt nye jeg"

Navn: Kristen
Alder: 15-25
Sivilstatus: Gift
Yrke: Kontoransatt og web ansvarlig for CHRISC, rørlegger på si.
Tittel: Sebo (Sir)

Jepp, dette er da meg. Kristin i Uganda! Mitt nye navn skifter mellom Christine og Kristen. Men ender som regel opp som Kristen, og det passer jo bra det, etter som jeg også blir kalt sir.
Jenter på joggesko og i shorts i stedet for skjørt, er visst litt uvanlig her.
Men det finnes da også de som skjønner jeg er ei jente, gjerne veldig ung jente, og de er meget så interessert da. Drømmen for enhver afrikansk gutt er å gifte seg med en Mzungu, og flytte til Europa. Derfor har jeg i det siste fått snakka masse om min fantastiske mann i Norge, og vurderer snart å gå til innkjøp av en fake giftering.
Det og være kontoransatt er også en litt ny erfaring, for ikke snakke om web siden.
Hehe, jeg er da hovedansvarlig for CHRISC-Uganda.org Så der blir det nok etter hvert mye spennende lesestoff ja.
Personligheten forsvinner litt og litt for hver dag føler jeg. Men ta de med ro, den kommer tilbake i Norge. Med fare for noen bivirkninger, som unormalt høffelig, meget høy selvtillit, svært lite eller på kanten til ingen intimgrenser, litt for oppdatert på hvordan en do fungerer, innmari kranglete på prisene i butikken, over middels huslig og litt for glad i middag, alltid!

Ellers kan jeg informere om at den siste uka har vært like bra som alle de andre, og her kommer en topp 5:
-Det som ikke skal skje skjedde, vi fant tidenes kurver på salg til bare 4 kr. stk!
-Lisbeth og Maria har vært på besøk!!
-Aerobic og dansing på taket på strømme
-Margrethe fikk 1,6 kg norsk melkesjokolade av sine kjære forledre i Bykle
-Middag på en fantastisk indisk restaurant med team uganda x2 (Act-Now og Fokus)

Også må jeg bare skryte litt av hvor utrolig huslig jeg har blitt:
For det første har jeg imponert på kjøkkenet denne uka:
-Jeg har laget risgrøt fra bunnen av
-Vi har laget norske pannekaker (som smakte bedre en i Norge)
-Vi har laget pommes frites fra bunnen av
-Vi har begynt og koke vann, sykt mye billigere enn å kjøpe, og miljøvennlig


Margrethe spiser verdens beste annanas i hagen vår:) Det går mye i frukt for tia...!

I tillegg har jeg begynt å bli dreven i å vaske klær for hånd, litt skuff at lakenet og dynetrekket ble stjelt fra klessnora etter jeg hadde stresset så lenge, men men.
Gulvet i huset er blitt vaska (men her må jeg takke regnet som gjorde det meste av innsatsen, jeg tørket vel egentlig bare bort alt vannet…)
Og ikke minst har jeg ryddet, opptil flere ganger, er jo så gøy når alt bare kan legges i mine nye fine kurver, som jeg har litt for mange av etter hvert!

Vaskedamen i aksjon! Sinnsykt varmt og litt tungt, men vi klager på ingen måte, det er jo afrika!

Og huset vårt blir bare koseligere for hver dag som går, i dag kom en mann og klippet (slo med kniv) plenen vår.
Vi har fått en ny romkompis. Han heter Moses, bor på kjøkkenet, har fire ben, en lang hale og liker seg best på veggen bak hyllene.
I dag fant vi også den 3. gode grunnen til hvorfor steingulv er genialt! Her er grunnene i oppdaget rekkefølge:
1. Det er ganske kaldt og avkjølende
2. Man ser ikke at det er skittent
3. Det er himla kjekt når man har gasskomfyr med åpen flamme og kjøkkenhåndkler liggende på komfyren. I dag hadde vi bål på gulvet…

Ellers må jeg si jeg lærer nye ting om ugandere hver dag, og de om oss. Det siste de har lært er at vi skifter farge når vi blir varme. ”Kristin, you are really pink, what`s wrong??”

Jaja, i dag var planen og skrive et kort og greit blogginnlegg, så dere slapp og sitte hele ettermiddagen, men det gikk ikke i dag heller. Det får bli neste gang.
Hvis dere leser dette må jeg bare si: GRATULERER, du har bestått, og har nå kommet gjennom innlegget. ”Mitt nye jeg”

Mzungu på ville veier!

Da var jeg tilbake i Kampala, på kontoret og til internettet. Denne uka har nemlig jeg og Margrethe representert CHRISC kontoret og KRIK norge i Mbale, en by ca. 4 timer med buss på humpete veier fra Kampala. Eller 7 t. om bussen ikke er helt full når den skal gå og døra ikke er så gira på å lukkes.

Mbale var en utrolig fin by, og vi lærte masse om CHRISC arbeidet som blir drevet der. Vi hadde vår base på CRO og bodde på ungdomsenteret, hos Maria og Lisbeth. CRO er et senter som jobber med gatebarn i Mbale, og som driver rehablitering og undervisning. Utrolig masse herlige unger som alltid var klar for å leke. Gjorde så mange klappeleker med barna at jeg var lemster i armene da jeg satt i bussen på vei heim.

Men oppgaven vår var jo egentlig å reise rundt å besøke ledere i diverse lokallag, Og overalt ble vi møtt med en utrolig gjestfrihet. Folk hadde samlet sammen alle lederne og flere for å høre hva utsendingene fra The national office hadde og si. Må si at jeg følte ikke jeg hadde alt for mye å komme med når jeg med min gebrokne engelsk prøvde og forklare hvordan KRIK ble drevet i Norge og tips til hvordan de burde drive CHRISC lagene sine, men noe fikk jeg da sagt, og fornøyd var de!

En utrolig morsom ting med Mbale er Boda bodaene. Sykler og motorsykler som du sitter bakpå. I begynnelsen må jeg innrømme at jeg var litt skeptisk, men det var sinnsykt gøy og sinnsyk digg måte å komme seg frem på. Motorsykler er jeg jo vant til fra Kampala, men syklene var ett nytt og morsomt fremkomstmiddel! Og hullene i veiene gjør det enda litt mere eksotisk og nervepirrende!

Den ene dagen besøkte vi Namatala slummen. Det er her de fleste barna på CRO bor. Det var et utrolig sterkt møte. Det krydde av barn, små søte barn i hullete, skitne prinsessekjoler, som fulgte i tog etter oss, og som sloss om å få tak i en mzungu hånd. Sto jeg alene og kikket på noe, kom det fort en liten hånd og grep tak i min. Små fingre borret seg fast i armen, og slapp ikke før du måtte dra den vekk. Rundt oss luktet det søppel, vi møtte på bakfulle og rusa mannfolk på de lokale pubene, og jenter i 13 års alderen som var hjemme og hjalp bestemor med klesvasken, for noen mor hadde de ikke. Hyttene var jordhytter som man bare ser på film, og noen møbler fantes ikke, men tross alt dette var det her i slummen jeg har sett de største smilene, det er her jeg har hørt den høyeste barnelatteren, og det er her jeg har blitt møtt med størst gjestfrihet...
Det er disse folkene vi har lært om hele grunnskolen og videregående, det er disse folkene som lever for under en dollar om dagen, som må jobbe hver dag for å å få penger til mat, det er ikke bare noen som det står om i en bok, det er ikke bare noen vi ser på tv, de er mennesker akkurat som meg og deg, har ikke de samme rettighet som oss på et bra liv?

Ja, det var dagens lille seriøse ting til ettertanke...

Utenom dette hadde vi det helt fantastisk.
Det er en rar følelse når barn kneler for deg på gata, når fulle skoleklasser stormer til vinduet for å se på de hvite som passerer, når sjefen plutselig kan finne på å leie deg gjennom byen og late som ingen ting, når du plutselig blir satt til å holde en takketale på lærermøte, når du går å handler klær i mørket fordi strømmen har gått, når du får bestevenner på to dager, når du blir kalt madam av voksne folk (eller sir, som også forekom i mitt tilfelle) når du spiser bønner til middag hver dag, når du slutter og reagere på at det kryr av maur på kjøkkenet, når du blir invitert til omskjæringsfest av kompisen din og når du går i skjørt selv når du spiller fotball.

Men det er det som gjør Uganda til Uganda og dette livet så spennende hver eneste dag!

Mitt liv i afrika

Jepp, da er jeg tilbake fra Mbale, og synes det var paa tide med noen bilder mens dere venter paa neste blogginnlegg. Som forhaapentligvis kommer i morra!

Men enn saa lenge faar dere sjekke bildene og skrive kommentarer!

Her onsker Margrethe velkommen til vaart nye hus.

Er det ikke idyllisk? Akkurat passe stort og med masse buskevekster foran.

Og her er utsikten fra kjokkendora vaar. Dette er da altsaa hagen bak huset vaart.

Ser ikke saa veldig idyllisk ut akkurat her, men det er den altsaa!

Masse hoener og barn som pleier og loepe rundt her...

Her er vaar faste spesialitet. Makaroni med smoer og krydder. Vi er ikke blitt saa gode paa kokinga enda, men det kommer. Her i lys av vaar laterne som tas i bruk naat strommen gaar. Den kommen godt med for aa si det saan!

Jepp, Uganda er vakkert. Ikke noe mere og si!

Dette er Lake Viktoria, ca. 30 min paa utsiden av Kampala!

Hvis noen av dere er bekymra for at vi ikke skal like maten her, kan vi berolige dere med at vi har nok av nodproviant. Sjokoladen er en stor hit paa kontoret, og gaar ned paa hoykant!

De forste dagene trodde vi at vi bodde alene i huset vaart. Men det viste seg aa vaere veldig feil. En dag vi kom hjem fra jobb fant vi denne stakkaren her dod paa kjoekkengulvet. Men det var tydelig en viktig person, for mange mange maur hadde kommet for aa foelge i begravelsen.

Her er da Ugandas nasjonalfugl, som jeg dessverre ikke husker navnet paa i farten. Men den er ihvertfall veldig fin syns jeg. Denne labbet rolig rundt blant oss i Entebbe zoo.

Mitt nye hjem!

Her kommer noen mobilbilder foer jeg faar overfoert de ordentlige bildene, enjoy!

Jeg spiser banan paa vaart nye kjoekken.

Margrethes rom/Tv-stua

Hagen vaar paa fremsiden av huset!

Utsikten fra takterrassen paa strommekontoret!

"Kampala city"

Ikke gaa ut fra siden etter aa ha sett disse bildene, nytt innlegg foelger...

Fra kokte poteter til kokt makaroni!

Hmmm, kokte poteter! Ja, det er det det lukter, kokte poteter!
Det er vaar foerste tanke naar vi kommer ut av flyet og staar paa ugandisk jord, eller asfalt som det faktisk er, for foerste gang! Etter en lang, men veldig bra, flytur er vi endelig kommet til landet som skal bli vaart nye hjem, Afrikas perle! Og det kalles ikke afrikas perle uten grunn, et finere land skal du lete lenge etter! Her er primaerfargenes stoerste kontraster side om side! Knall roede veier og utrolig groent og frodig overalt, spesielt banantraer er en stor hit langs veikanten!, beautiful! Ellers er Uganda et land med en heftig trafikk. Det er med all min tillit til strommestiftelsen jeg kryper inn i forsete paa en liten bil paa flyplassen dag 1. Det beroliger meg litt da jeg ser at wunderbaumen er byttet ut med et kors, og tanken paa at sjaafoeren er en Stromme mann beroliger meg enda mer. Likevel er skrekkblandet fryd bra beskrivelse paa denne turen, i Uganda blir nemlig en to felts vei fort til en tre felts vei, og en tre felts vei funker fett som en fire felts vei. Trafikkregler er oppskrytt, og det samme er venstrekjoering, man kjoerer paa den siden av veien med minst huller! Tuter og blinklys derimot er ikke oppskrytt, det brukes alltid, og har du langlys i tillegg, ja da er du helt! Uganda har ogsaa mye folk, MASSE folk, og de er ute ALLTID! Og refleks er ikke spesielt utbredt i dette landet, og ikke rasistisk ment, men de er ikke lette aa faa oye paa om kvelden! Har ikke tall paa hvor mange ganger jeg trodde vi skulle meie ned en stakkars ugander paa vei til Kampala!

Men frem kom vi, og hele var vi og alle vi hadde kjoert forbi! til tross for at det viste seg at sjaafoeren slett ikke var fra strommestiftelsen. Han var bare en tilfeldig taxi fyr de hadde funnet paa flyplassen, siden vi hadde altfor mye bagasje for de to bilene de hadde sendt. Godt jeg ikke fant ut det foer!
Men utenom vill trafikk og roede veier er uganda et land med fantastiske folk, hyggelige, vennlige, morsomme folk og soete unger, det er et land hvor alt er mulig, og ingen ting er for stort til aa laste paa en sykkel, det er et land hvor dunjakka er mer mote enn paa nordfjord, men her brukes den i like mange plussgrader, som den blir brukt i minus grader paa NF. Uganda er ogsaa et land med mye frukt, MYE bananer, mye penger (1kr.tilsvarer 260 shilling! ) mye regn hvis det foerst regner, mye hoftevrikk og dansemoowes, mye maur (ihvertfall paa vaart kjoekken) og det er et land hvor du kan faa tak i alt, hvor annenhver butikk ligner paa delemarkedet paa birkeland!
Saa som dere skjoenner skal jeg paa ingen maate klage, her jeg sitter i mitt himmelblaae lille hus. Med eget kjoekken, eget bad og eget soverom lever jeg som en prinsesse under myggnettingen min! Nok en dag etter aa ha laget meg min egen middag paa vaar herlige gasskomfyr. Bukotostreets nye spesialrett, kokt makaroni med smoer, salt og curry powder!!

Sorry litt rare overganger her, men er skrevet over flere dager.
Og bilder kommer snart, men surrehue kristin har glemt overfoeringskabelen i Norge...!

Jeg er i Uganda!!

Hei og hopp alle sammen!
Da er jeg kommet vel frem til dette fantastiske landet!
Alt virker kjempe bra, og vi bor i et lite koselig hus litt utenfor selve byen. Rett ved en skikkelig typsik afrikansk gate, med roed humpete vei og masse smaa butikker!
Vi har blitt vist rundt en del i byen, og allerede opplevd masse! Naa sitter jeg paa mitt nye kontor og nyter varmen, mens jeg venter paa at lunsjen skal bli klar paa takterrassen!
Det kommer et lengre og mer utfyllende innlegg veldig snart, men akkurat naa tenkte jeg bare jeg skulle si at jeg levde for de som lurte paa det! Kos dere i Norge og regnet alle sammen, saa skal jeg kose meg i sola og varmen!
Mer info foelger...

Kulturer knytter bånd!

Det er lørdag kveld og mørket har nettop senket seg over Kristiansand!
Nedover markens vandrer to glade ungdom hånd i hånd. Ei lys jente fra Sandnes og en mørk gutt fra Kenya! De smiler og ler og er som ungdom flest. Men det er flere ute i byen denne kvelden. Forbi kommer unge og eldre, og mange prøver mer eller mindre og skjule sin lille forundring over dette paret. Noen prøver diskrè og titte bort, mens andre sender lange blikk og snur seg og stirrer. Paret runder hjørnet med Bik Bok og kommer forbi en restaurant med uteservering, her er ikke folk fullt så diskrè, folk peker og stirrer og noen begynner å flire!
Paret later som ingen ting og rusler videre. Da de endelig ankommer Domkirka sleppes hendene og latteren bryter løs, men med en liten undertone av forargelse!
Teorien stemte og førsøket gikk som forventet! Takk til prøvekaninene Maria og Sammy...=)

Happy ending!

Da var høstkurset på Hald avsluttet, og jeg er nok en gang tilbake på trygge Birkeland!
Hvor jeg for tiden sitter uten venner, familie og bad. Men klager ikke, det er bare en tilvenning til Uganda (ja, for jeg skal altså til uganda, og ikke ukraina som mange tror)
I går var det avslutningsfest eller vi kan vel egentlig si avslutningsdag. Det var jo litt vemodig og måtte si hade nå som vi endelig begynte å bli kjent. Men vi skal jo ha tidenes lengste reunion i mai og juni, så det blir bra!

Mariah og Margrethe på avslutningsfest

Men det må sies at den siste uka på Hald gikk alt min vei, det var en flott uke!
Jeg begynner med lørdag! Det var menighetscup i Kr.sand og vi reiste glade og fornøyde inn til byen, hvor vi for det første nesten fikk gratis buss til gimle, hvor jeg så traff tre fra Nordfjord, fikk kjøpt KRIK genser på super salg, og fikk heia fram alle lagene våre til 16. dels finale (hvor det forsåvidt stoppet) på kvelden var vi en livlig og tverkulturell gjeng på Veras pizza før møte i domkirka, og takket være Lisbeth og bilen kom vi oss heim...=)

Janki på Menighetscupen!

Så var det søndag: Jeg vant nesten settlers (aldri være nærmere, så jeg er glad), så dro vi til byen, med nevnte bilen til Lisbeth, hvor jeg plutselig traff på hele halve slekta mi, det gjorde at kveldsen ble byttet ut med kaffikos...så hadde jeg en omvisning med pamela i Kr.sand og da vi skulle vise henne Snopebutikken, hendte det man bare drømmer om eller ser på film, vi kunne ta så mye vi ville, GRATIS!! Så var det tid for Salem, og det var tidenes møte, helt sant!
Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag går i et Jaffs. Men himla bra dager med leking (en hel undervisningsdag med bare lek!!), god mat, henting av bil, besøk hos grandtante (som selvsagt fører til mye kake og godord) praise and praier med overivrige internasjonale studenter, Johannes som plutselig har fått det for seg at sangen "Vi drar fra Birkeland og helt til Lillesand" er tidenes sang og synger den hele tiden, det er jo positivt for en patriot som men. Og sist men ikke minst må jeg nevne Secret friend. Utrolig koselig, ble beriket med godis, godord, dospray og fluesmekker, for en venn:D
Det var altså slutten på seks flotte uker på Hald. Hvor jeg har lært mye, begynt å snakke engelsk (jepp, helt sant, og ja jeg blir forstått) lært at vinking ikke er det samme i norge og afrika og at helgen på engelsk er gravid på fransk...godt jobba Oda!
Men om 4 døgn er det "Helt fra Birkeland, og til uggabuggaland!"

P.S. En liten rettelse. Fikk nettop på øret at jentene faktisk kom helt til kvartfinalen. Unnskyld Helene og dere andre! Veldig stolt av dere!

Team Uganda!!!

Livet på Hald!

Bilder sier mere enn 1000 ord sies det:

Hald nytt!

Tjohei, da var det hjemreisehelg, og jeg sitter barnevakt i oslo! Har klart meg fint til nå vil jeg påstå, verdens søteste unge er fortsatt like hel, spist mye mat og sover nå søtt i sin vogn. Så da tenkte jeg det var på tide med litt blogging! Er liksom så mye lettere å skrive når man ikke har 20 syngende og snakkene elever på siden av seg.
For det er slik hverdagen min er på hald! Internasjonale elever er ikke så sjenerte som oss norske ( ja, jeg er faktisk litt sjenert på hald...eller ja, litt ihvrtefall...) Jeg blir stadig vekk omringet av dansende og syngende afrikanere eller serbere, eller så komme asiaterne bort og spør om jeg er smårips... Men for all del, det er en herlig gjeng! De fikk moiler for noen dager siden, det var et syn, de satt der og gikk ut og inn av menyen i en time, det var jo nesten som å være i himmelen! Ting som vi ser på som helt naturlig, ser de på som litt mindre naturlig....: Kan jeg gi klem til kjæresten min før vi er gift? Er du gal...! Hæ, må jeg kunne svømme for å hoppe ut i vannet! Kan jeg se på læreren når jeg snakker til han? Jepp, sånn er det å være Norsk!!
Jeg tror jeg liker å være norsk, vi har det så godt som norske! Det er noe av det vi lærer på Hald! Vi har undervisning hver dag, fra klokka 0900 - 1600. Mye bra, mye viktig, mye på engelsk...men begynner å lære det også! Så er skoledagen slutt og internatlivet begynner. Jeg har lært meg settlers, endelig, og jeg har blir raskere i Ligretto! Hurra for det!!
To uker hat vi gått på Malaria medisin, da hadde vi masse sære drømmer og noen ble på kanten til psykotiske, mye nyttig å lære på hald!! norskkveld har vi også hatt, med russedress og disco. Da var det fest og glede til langt på natt. Rart at en sånn bukse kan forandre et menneske så totalt!
Ellers går det mye i daffing, spising av is og sjokolade (jeg og maria har funnet en super sunn sjokoladekake, takk og lov for den!)snakking, leeing, læring av språk og fotografering!
Men nå må jeg sjekke hvordan det går med den lille tasseladden ute i vogna!
Lev livet, kjøp fair trade og skriv kommentar!

Kommentar info!

Heisann alle dere mine kjære lesere! (Jeg vet dere er der ja)
Jeg har fått litt klager på at det ikke har gått ann å kommentere uten og være innlogget!
Og det skjønner jeg jo at er innmari tungvint!
Men dette er nå forandret på, så nå kan ALLE kommentere! Hurra, nå ble du nok glad:)
Da er det ikke lenger noe unnskyldning, så kommenter i vei. Herlighet, jeg gleder meg...=)

Oi, hva er det jeg skal??

Ja, nå har jeg vært blogger i litt over en uke, og syns det var på tide med et aldri så lite innlegg igjen da. Nå sitter jeg i trygge og varme omgivelser på Birkeland, og det begynner så smått og gå opp for meg hva jeg faktisk skal... Folk som ringer heim, kommer på døra, eller stopper meg på "strøget" graver og spør om jeg gleder meg og om jeg er klar osv. Og plutselig skjønner jeg, at om en mnd. er jeg verken på Birkeland, på Hald eller på Nordfjord for den saks skyld.
Jeg er i Uganda, (også kalt "Afrikas perle") nærmere bestemt Kampala. Men jo mere jeg tenker på det, jo mere gleder jeg meg, så det må jo være et godt tegn. Der fant jeg og mamma ut at vi var ganske så ulike, for jo mere hun tenker på det, jo mere nervøs blir hun....
Men hva skal jeg gjøre i Kampala da, og hvorfor drar jeg? Jo nå skal du få høre....:
Jula for to år siden tilbrakte jeg i Afrika, og det var den beste ferien jeg har hatt. Jeg møtte en helt ny kultur, jeg så gleden i barnas øyne, når jeg stoppet opp og snakket med dem, viste dem litt oppmerksomhet. Det var jul og bursdag på en gang. Det var så lite som skulle til for å gjøre dagene bedre. Og jeg tenkte at her vil jeg tilbake, her kan jeg jo faktisk hjelpe folk, og mitt arbeid kan gjøre hverdagen til disse barna bedre. Det gav meg motivasjon.
Derfor setter jeg meg på flyet den 3 okt. I regi av Chrisc, skal jeg og min reisepartner Margrethe (morsom, snill og blond jente fra Bykle) hjelpe gatebarn, ungdom ol. til å komme inn i et sosoalt nettverk, lære seg en aktiivitet, og forhåpentligvis føle at de også mestrer noe, at de er verd like mye som sine største forbilder!
Fattigdommen kommer ikke til å være over når vi setter oss på flyet hjem 30. april, og det kommer fortsatt til å finnes en haug med gatebarn i Uganda. Men forhåpentligvis ser noen lysere på livet, og viser dette videre!
En kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe en!

Kristin har fått blogg!

Hei hei folkens!

Ja, du leste riktig. Jeg har fått blogg..=)

Nå befinner jeg meg på Hald (internasjonale senter) i mandal!

Et utrolig bra sted, med mange kule folk og bra undervisning.

Her skal vi da være i seks uker og lære om hvordan vi skal overleve

7 mnd i Kampala.